Facebook er ikke en privat arena - det er en sosial arena. Jeg har invitert 450 personer i mitt nettverk på "fest", og ønsker ikke å holde noen jeg kjenner utenfor.
Jeg skriver ingenting på Facebook som jeg ikke kunne sagt høyt i en forsamling. Noen av mine ytringer holder jeg utenfor jobbsammenheng, ytringer der jeg legger frem mine politiske og religiøse synspunkter og lignende. Derfor har jeg skjult mine statusoppdateringer for elevene mine, ved å legge dem til på en venneliste med begrenset tilgang. På denne måten sikrer jeg også at de skånes for "voksenhumor" av mer sleivete og usaklig karakter fra enkelte av mine venner.
Jeg kikker raskt over det elevene skriver og legger ut på facebook, men bruker ikke mye tid på det. Hvis denne typen oppdateringer overdøver mine andre venners, kan jeg jo skjule enkeltelever - eller samtlige. På samme måte kan elevene velge å ikke ha meg på sin liste (jeg legger dem ikke til selv), de kan skjule sine oppdateringer for meg - eller skjule mine. Hvis de ikke kan det allerede, skal jeg gi dem noen tips.
For 13 år siden var jeg lærervikar for en sjetteklasse, og vi lagde radioprogram i norsktimene. På fritiden inviterte jeg fire av elevene med i radiostudio for å lage ekte radio, og vi holdt det gående i noen måneder med faste sendinger.
Jeg har bodd to år på en øy med 50 innbyggere og vært lærer på skolen der. Jeg var hjemme hos alle elevene på middags- og kaffebesøk, elever og familie var hjemme hos meg, jeg satt barnevakt, jeg snakket med foreldrene på butikken og på sosiale sammenkomster, og jeg fikk låne båt og bil når jeg trengte det. Jeg har fortsatt kontakt med mange fra disse årene.
Jeg har vært SFO-leder på en skole der jeg ble kjent med alle elevene - og deres foreldre. Jeg lærte meg navn på alle barna den dagen de begynte på SFO, og foreldrene i løpet av kort tid. Barna der vet hva samboeren og ungene mine heter, hvor jeg bor og hva jeg holder på med på fritiden. Jeg har tatt vare på mange minner fra disse årene, massevis av tegninger med navn og alder på. Jeg husker når jeg så dem spille fotballkamper om ettermiddagene, marsjere i korpset på 17. mai - og når de var hjemme i hagen min på grillfest før de sluttet på SFO.
Nå jobber jeg på en stor ungdomsskole med 250 elever. Jeg har som mål å lære meg navn på alle, kan ca 170 nå. Mange av elevene har jeg felles kjente med, enten foreldre eller andre. Jeg vet hvor noen av dem bor, jeg møter noen av dem når jeg er på vei til og fra barnehagen til ungene mine, jeg har jobbet med bestemoren til en av dem og bodd i firemannsbolig sammen med en annen. Noen av dem har jeg en personlig humor gående med, en slags vitser vi forteller videre på hver gang vi sees i gangene. Og noen av dem har jeg vært SFO-leder for fra de var seks år gamle.
Å være lærer handler ikke først og fremst om å formidle fag, det handler om å møte mennesker og skape tillit. Jeg møter mine elever som den jeg er. Jeg er Jonny Eriksen.
Les hva Marco Elsafadi forteller om postmannen i gaten der han vokste opp (dagbladet sept.09)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
treff siden april 2009
9 kommentarer:
Ein vert rett og slett audmjuk og imponert. Å værs
lærar er ikkje ein jobb, det er ein livsstil som handlar mykje om å bry seg og å vera saman med andre. Eg er rimele sikker på at du ser kvar enkelt elev og har gode relasjonae med dei. Får å få det må ein by på seg sjølv og.
Hei, Jonny.
Flott og inspirerende innlegg! ER det noe barn og unge trenger, er det synlige og tydelige voksne som ser dem. Keep up the good work!
Veldig bra! Jeg tror også at det er viktig at de sosiale samfunnene ikke blir lekeplasser for de unge, uten voksne til stede. Vi trenger, som du sier, ikke å ha så mye kontakt med dem, men det at de vet det er voksne som leser og ser det som skjer er viktig. Ikke minst med tanke på mobbing og utestenging.
Takk for støtte! Jeg vet at jeg har tatt et valg som mange er uenig i, derfor har det tatt meg en måned med grubling over ulike vinklinger før jeg fant en som jeg kunne stå for. Det sikreste hadde vært å si nei, men jeg har valgt å si ja med en god begrunnelse.
Dette var utrolig fint skrevet, og jeg ble skikkelig rørt nå. Jeg takker også ja når elever legger meg til på facebook og begrenser hva de har tilgang til.
Jeg opplever kontakten på samme måten som deg. Og forresten er jeg en av de foreldrene på SFO som du lærte navnet på. :)
Takker. Likte formuleringen din "takker ja når elever legger meg til på facebook" - det er jo et privelegium.
Jeg har forresten hatt fb-kontakt i kveld med en tidligere elev av meg som nå går på din skole, hun var bekymret for naturfagsprøven i morgen. Jeg delte en link til viten.no... :)
Har ikke tenkt på deg som "eks-forelder" på vennelisten min heller, det virker jo absurd om jeg skulle slette deg om noen år hvis du blir foreldrer til elev på skolen min... :)
Hei, Jonny! Dette er et interessant innlegg for meg som har kommet til stikk motsatt konklusjon - og som jeg står ved også etter dette.
Jeg har jobbet med mennesker i andre jobber før jeg ble lærer, og mine opplevelser av å gjøre en profesjonell jobb handler først og fremst å gjøre det de forventer at jeg skal gjøre og det jeg har lovet å gjøre, sekundært å være hyggelig.
Naturligvis trives alle best hvis forventningene og løftene skjer i en god atmosfære, omtrent som på et bra hotell. Hvis elevene kan dra fra "faghotellet" og fortelle om det strålende oppholdet, så er jeg fornøyd. Elevene kan dra hjem, og jeg kan dra hjem. De slutter å være "gjester" og jeg slutter å være "ansatt".
Som Facebook-venn oppheves i praksis denne grensen - vi er på "jobb" begge to, både eleven og jeg, og må på diverse måter bruke tid på å skjerme oss fra hverandre, jfr. listene du nevnte. I praksis er det gjerne vi voksne som klarer å skjerme oss, mens de blottlegger seg og sine relasjoner til noen som egentlig bare er matematikklæreren deres, en kommunalt ansatt. De glemmer det, men jeg synes det er min plikt å minne dem på det, og beskytte dem fra seg selv og beskytte meg selv.
Interessante perspektiver!
Legg inn en kommentar