Hva skal vi gjøre med de "flinke" elevene?

Bakgrunnen for dette blogginnlegget:

• Artikkel fra TV2 om Bjørn (12) som tar matematikk fra videregående
• Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sine glimt fra den kommende stortingsmeldingen
• Espen "Tversover" Andersen, ansatt ved BI, sine betraktninger om "elever som er flinkere enn læreren" på egen blogg og i Aftenposten
• Hadia Tajik (Oslo AP) sin kronikk i Dagbladet om de flinke elevene

Etter å ha lest og diskutert litt rundt omkring på nettet om hva de flinke elevene skal gjøre når de er ferdig med "pensum", har jeg bestemt meg for å skrive et blogginnlegg om hva jeg mener om saken. Det er ikke så lett å diskutere på Twitter eller i kommentarfeltene på blogger og avisartikler. På min egen blogg får jeg tid til å tenke ferdig, og forhåpentligvis komme frem til noe fornuftig. Jeg setter pris på innspill, også uenighet, i kommentarfeltet.

Jeg er allmennlærerutdannet og har jobbet i skolen i ni år. Jobber nå i et klasserom der elevene ikke lærer det samme hele tiden, ikke jobber like fort og ikke er like motiverte. Jeg vet lite om hvordan det er i andre klasserom, så jeg uttaler meg bare om mitt. Når elevene er så ulike, må jeg legge opp til læring på en annen måte enn den tradisjonelle.

Tradisjonell skole handler om de seks ett-tallene. "Jeg har 1 klasse i 1 time i 1 fag. De er født i løpet av 1 år og snakker 1 om gangen, og det er 1 lærer tilstede i klasserommet. "Min største utfordring er å komme gjennom pensum i løpet av skoleåret, uten at elevene bruker opp tiden på utenomsnakk", tenker kanskje læreren.

For tre år siden ble Kunnskapsløftet innført. Det gamle begrepet "pensum" forsvant, og inn kom "kompetansemål". I alle fag er det nå kompetansemål for hva elevene skal kunne i løpet av 2., 4., 7. og 10. trinn. Disse kan du finne på Utdanningsdirektoratets nettsider. Jeg bruker dette som argument for å slippe å telle hvor mange timer elevene har i hvert fag hver uke. Det er totalt irrelevant at de har hatt nok matte og norsk, hvis de ikke har nådd alle målene. Og ofte jobber vi tverrfaglig, f.eks. med matte og naturfag i uteskole. Mange av kompetansemålene henger så mye sammen at det er helt naturlig å jobbe mot dem samtidig, for eksempel om symmetri i matematikk og kunst & håndverk, om måling av desiliter og gram i matematikk og mat & helse (matlaging), eller om måling av temperatur og nedbør i matematikk og naturfag.

Likhetsprinsippet står ikke for fall i norsk skole i 2009, men det må nok tydeliggjøres hva som skal være likt. Alle må ikke lære det samme hele tiden, det vil være negativt for både de sterke og de svake elevene. Læreren skal gi alle elevene nok utfordringer hver dag, dette heter "lik rett til tilpasset opplæring". Men elevene er så ulike at en "lik" skole vil være et overgrep mot omtrent samtlige elever.

Min innfallsvinkel til diskusjonen om de "flinke" elevene (altså de som er flinke i ett fag) er: Hva er vitsen med at de blir ferdig med 10. trinnsmatematikk i syvende trinn? Hvorfor skal de ta fag fra vg. på ungdomsskolen, hva skal de gjøre på videregående da? Skal vi la elever få fullføre trettenårig skole på kortere tid hvis de er "smarte" (altså flinke i ett fag)? Samfunnsøkonomene vil påpeke at det vil lønne seg å få folk ut i arbeid så fort som mulig, noen må jo betale skatt slik at staten kan betale ut pensjon. Men kan et "geni" på 16 år nok til å "ta artium"? Det er få elever som ligger like langt fremme i alle fag, og i tillegg har så mye sosial kompetanse (begrep fra Kunnskapsløftet-06) og modenhet at de kan diskutere i samfunnsfagstimene, drøfte i norsktimene, ressonnere i fysikktimene og reflektere i RLE-timene - dette er sånt som ofte kommer med alderen.

Selv var jeg ganske brukbar i matematikk på ungdomsskolen, kanskje flinkest i klassen. Klarte oppgavene som ville gitt karakteren S (beste karakter) på muntlig eksamen i matte osv. I mattetimene var jeg ofte tidlig ferdig med mine oppgaver, og jeg brukte tiden til å hjelpe andre elever. Dette ga meg en ny refleksjon over kunnskapen min, og jeg fikk også trening i å "lære bort" det jeg hadde lært. "Å undervise er å lære to ganger." - Joseph Joubert. Det ville aldri vært aktuelt for meg å ta videregående matematikk allerede på ungdomsskolen, men jeg satte pris på å få noen vanskelige oppgaver å strekke meg etter av og til.

Altså: Det er noen som er flinke i ett eller noen få fag, og det er noen som er flinke i alle fag - og samtidig modne og reflekterte. Disse to gruppene trenger ulik skolegang.

Om elever som er flinke i alle fag skal få hoppe over skoleår, er jeg litt usikker på. Det kommer an på om de vil være i stand til å fullføre 13-årig skole kortere tid, det ville vært dumt om de skulle gå på en smell i tenårene fordi de ikke takler forventningspresset som automatisk blir lagt på dem når de får hoppe over et klassetrinn. Vet ikke om det finnes forskning på dette, eller om det er noen som har erfaringer?

Min løsning på "de flinkes problem" er det samme som løsningen på "de svakes problem", nemlig tilpasset opplæring. Elevgruppene må være så små og skoledagen så fleksibel at lærerne kan gi elevene individuelt tilpassede oppgaver. Alle barn i samme klasse kan ikke lære det samme til samme tid, og heller ikke på samme måte. Flere privatskoler driver etter dette prinsippet, blant annet Montesorri-skoler. Det finnes også en organisasjon som heter Forum Ny Skole som deler dette læringssynet. Jeg har jobbet på Apeltun skole i Bergen, som har som visjon at "Vi vil se stjerner". Personalet ved Apeltun skole tror at hvert barn er en stjerne som kan skinne på omgivelsene, og at alle har sine sterke sider som de skal få utvikle, vise frem og være stolte av. Skolen jobber etter Howard Gardners syn på de syv intelligensene. Apeltun skole viser at dette er mulig innenfor rammene av den offentlige skolen og Kunnskapsløftet.

Hva er målet med utdannelsessystemet vårt? Skal vi la slike racere som Bjørn på 12 år få gjøre ferdig matematikkpensumet for videregående skole i år? Hvorfor det?? Hva skal han gjøre i matematikktimene de neste seks årene da? Eller er målet at han skal fullføre hele "artium" før han går ut niende? Er han like skarp i alle fag i så fall, klarer han å skrive tolkninger, essays og kronikker som krever 18-åringers refleksjon? Har han det ordforrådet som kreves for engelsk, tysk og fransk på "2. og 3. gym"? Og stjeler vi ikke verdifulle barndomsår fra barn som begynner å studere i en alder av 17 år? "Barndommens rikdom er som en kilde vi øser fra hele livet" - Thøger Larsen. Jeg er altså mest opptatt av å fylle barndommen og skolegangen med meningsfylt læring, i stedet for å effektivisere og forkorte denne tiden.

Når siste skolereform innførte kompetansemål i stedet for pensum, burde vi flytte fokuset bort fra antall timer pr fag og hvilke kompetansemål som hører til hvilket trinn. Elevene bør få gå videre til neste nivå når de har fullført det de skal på ett nivå i et fag eller et fagområde. Sånn fungerer tilpasset opplæring i enkelte klasserom i dag, jeg har selv praktisert det i mitt klasserom i vår. Om noen elever trenger åtte år på å fullføre grunnskolen, så er jo det fint. Kanskje noen trenger 11 også, og det bør det også være åpning for. Og tenk om høstferie og vinterferie kunne vært brukt til å gi de langsomme elevene en annerledes skoleuke, gjerne med praktisk vinkling og spennende innhold - elevbedrift, gårdsdrift, historisk uke, mini-leirskole, idrettsleir osv, men hele tiden med konkrete læringsmål innen basisfagene. Det hadde vært tilpasset opplæring det…

Hvis du leter nøye, finner du sikkert selvmotsigelser i det jeg har skrevet her. Jeg har klippet litt fra ulike steder jeg har skrevet om dette temaet, og har ikke konkludert endelig. Debatten er en del av beslutningsprosessen, og standpunkter er aldri endelige. Innspill i kommentarfeltet blir verdsatt.